Dialekten i Kristiansand

Litt om kristiansandsdialekten

Leniniserte plosiver, populært kalt blaude konsonanter, er kanskje det man først legger merke til ved dialekten i sør. Likevel er ikke målmerket særegent for Kristiansand, det er et kystfenomen man finner på nesten hele Sørlandet. Målmerket har man til felles med danskene, men det er lite trolig at det skyldes påvirkning sørfra; mest sannsynlig har det ligget latent i det norske språket fra gammelt av. Fenomenet med å bytte bokstavene p,t,k til b,d,g etter lang vokal har skapt ord som kjøddkage og pebbårnødd

Skarre-r
Fenomenet med skarre-r finner vi ikke bare i stadig større deler av Norge, men også i mange andre europeiske land. Skarre-r kom til Kristiansand på 1800-tallet, og ekspanderer stadig til nye områder, sannsynligvis fordi den er lettere å uttale enn den tradisjonelle norske rulle-r.

Tonale Faktorer
Det som skiller Kristiansand fra de østnorske dialektene, er at man i Kristiansand snakker med såkalt høytone. Høytone vil si at den trykksterke delen av et ord får høy tone. Man vil derfor si forskjell og ikke forskjell.

Vokalendring
Det er ikke bare konsonantene vi i Kristiansand vil endre på, også vokalene får gjennomgå. Korte vokaler som i,u,y blir endret til e,o,ø, og gjør at ord som mye uttales møe, hunden uttales honnen og kirke uttales kjerke

Diftonger
De norrøne diftongene ei, øy og au er beholdt i Kristiansand, men videreutviklet til en viss grad. Ei har tradisjonelt sett beveget seg mot en æi-liknende lyd, mens au går mot øu, som i ordene skog - skau og baug - bau.

Vokaler
I Kristiansand og resten av kysten på Agder har bokstaven g blitt til v, spesielt etter bokstaven a. De mest brukte eksemplene er mage – mave, og hage – have. SubstantivsbøyningHer kan nevnes atendelsen for bestemt form flertall er lik for alle kjønn, men at man i noen intetkjønnstilfeller (hus, bord) ikke legger til endelsen -år. Den vanligste endelsen for bestemt form flertall i dag er –an, men i gamle dager var det vanlig å si –ane.

Pronomen og eieformer
Skal ikke gå for grundig inn på disse, men bør nevne det viktigste.
Pers. pronomen; æ, mæ, du, dæ, han, ho, sæ, vi, oss, di, sæ, dere, dere
Eieform; min, din, hans/hanses/han sin, hosses/ho sin/(hinnårs), vår, deres, disses/di sin.
I Kristiansand har man såkalt e-mål, infinitiv vil derfor i alle tilfeller ende på –e. Dessuten vil presens alltid ende på –år.